Only Death is real

Death.

Always grasping us,
Oh, how fragile we are. 

How uncertain it all is.

We're all going there,
but we're all in despair.

About how quickly it could end.

Before our time. 

Our lives taken by another's hand. 
So meaningless, without warning. 

We're helpless and left behind.
Grieving.

Eternally forsaken in time. 



Sometimes, certain events trigger my brain to deep thoughts and existentialism. The thoughts and words they flow, but they don't and eventually it all becomes a mess, the more i think. This is a piece of that kind of rambling, I don't care if it's lousy. 

Månedens Album / Juni

* drumroll* månedens album... for Juni.. er: 

Prequelle av Ghost

Så, historien går slik.

Rett etter albumet ble lansert, fikk jeg melding av min beste venninne Catrine, at det var ei låt jeg bare MÅTTE høre på, den låta skal jeg skrive mer om lenger ned. 

Det hele endte med at jeg ble sittende å høre gjennom hele albumet, på repeat.
I flere uker. Kjøpte selvfølgelig CD'en også. Jessda, jeg kjøper fortsatt CD'er.
Jo mer jeg har hørt på albumet, jo mer har jeg likt det. Selv om det tok tid, og flere omganger med lytting før albumet vokste på meg. 

Første tanke var at innlegget ikke skulle bli mer enn ''månedens låt'', men den gang ei, det ble et helt album å skrive om.

På den nordiske versjonen av CD'en finnes det to bonuslåter.
Ei coverlåt av ''It's a sin'' orginalt med Pet Shop Boys, og ''Avalanche'' av Leonard Cohen.

I etterkant av at jeg først begynte å skrive dette innlegget, fikk jeg se en video av Ghost's frontmann Tobias Forge / Cardinal Copia sammen med bandmedlemmer fra Candlemass synge cover av Enter Sandman, under Sveriges Polar Music Prize utdeling, der Metallica mottok prisen.  Og det låt bra!

Temaet for albumet er i bunn og grunn Svartedauden, teaserlåta og musikkvideoen før albumslipp var ''Rats'' der de synger om hvordan rottene er som en pest, sprer sykdom og død. Det sier seg selv, egentlig. Tematikken i låtene er gjennomgående om at noe ender.

Forøvrig synes jeg teksten i låtene er veldig åpne for lytterens tolkning hva man ønsker å legge i låtene,  ut fra hva man kanskje har opplevd personlig, eller føler.  Det som er viktig med musikk for meg er at jeg får en slags tilknytning til det det synges om, hvis ikke betyr det ingenting  å lytte på det. Der klaffet dette albumet for meg.

Litt off-topic men likevel innafor:

Helt siden jeg var ung har jeg vært interessert i å tolke dikt og musikk. For det er her man finner nøkkelen og klarer å koble seg til hva det egentlig handler om, det er jo det som er spennende!

Denne gangen handler det mest om førsteinntrykket av låtene.
Noen ganger har jeg helt musikktørke og hører knapt på noe som helst, derfor er det alltid litt spesielt når jeg oppdager noe å høre på.

Et eksempel er låta ''See the light'' som mange mener omhandler søksmålet mot Tobias Forge fra tidligere bandmedlemmer for manglende betaling, og hva det nå enn var, jeg har ikke orka å henge meg opp i det. Det var ikke det jeg assosierte låta med da jeg hørte den.

Låtmessig og lydmessig synes jeg albumet er knallbra og har litt variasjon.
Det er noen mer heavy og mørke låter, også er det rolige ballader. For all del, ikke glem å få med deg Saxofon-soloen i Miasma!
Det som gjør albumet så bra er på mange måter det at låtene har tekster som er litt ''allsang''-vennlige, og til tross for albumets tematikk er låtene på en merkelig måte gladlåter.

Tidligere har jeg bare såvidt vært borti Ghost, men det fenga meg aldri helt, bortsett fra ei låt her, og ei låt der.  Det albumet her derimot, tok kaka.

Det er i utgangspunktet vanskelig å skulle velge kun et par låter å si noe om, men her er  de 3 låtene jeg la merke til først.

Pro Memoria:

Den første låta jeg hørte, Catrine ble helt entusiastisk og fortalte at jeg MÅTTE høre låta.  Den var perfekt!

Til tross for tematikken i låta, er den ei litt sprudlende og gladmorbid ''ikke glem at du skal dø'' låt.

Med tanke på at vi begge er ''Deathlings'' / Death Positive, var teksten i låta helt treffende. 

''Don't you forget about dying, don't you forget about your friend death, don't you forget that you will die. '' 

Typisk låt som surrer litt i bakhuet når det blir litt for stille rundt en på jobb. 

Life Eternal:

Traff meg rett i hjertet ved første lytting.
Den taler til kjærlighetslivet, i hvert fall for min del.
Det uunngåelige at vi er dødelige, og at livet kan være skjørt og kommer til å ende.

Låta er en rolig ballade, og veldig avslappende å høre på.
På mange måter er det her den aller beste låta på albumet, synes jeg.

Refrenget går slik, også er det litt vers i mellom selvfølgelig.

''Can you hear me say your name forever?
Can you see me longing for you forever, forever?
Would you let me touch your soul forever?
Can you see me longing for you forever, forever?''

Dance Macabre:

Hair-metal!

Denne låta gir definitivt assosiasjoner til KISS, Queen, og andre band i samme sjanger.
Flott tekst som gjør seg ypperlig til allsang, og som definitivt er en ''arena''-låt.
Den er catchy som pokker og har jo et slags kjærlighetstema på overflaten, men det er mye som kan gjemme seg i kjølvannet. Virkelig ei grom glad-låt som gjør dagen litt bedre.

Bare hør den. NÅ. 

Egentlig fortjener alle låtene å få en liten gjennomgang, men latskapen lenge leve.

... Og her velger jeg å avslutte innlegget for denne gang, det er jo alltids rom for å redigere det. Når huet ikke henger helt på plass og ordene ikke flyter så får det bli det det blir. Det er ikke alltid en får vært perfeksjonist.

En liten intro..

Velkommen til denne bloggen, som etterhvert skal bli fylt med litt av hvert.

Kanskje blir jeg å skrive både på norsk og engelsk, alt ettersom hvordan ordene flyter best, jeg har ikke bestemt noe enda.

Jeg vet bare at jeg ønsker å komme i gang med en blogg, men veien må bli til mens den går, likt som bloggnavnet kan bli forandret underveis når bloggen tar formen den skal få.

I hovedsak vil jeg ta opp litt forskjellig, det blir ei blanding av kosmetikk, bokanmeldelser, musikk, katter, strikking, personlige tanker, opplevelser, ting og annet ymse som måtte passe inn.

Historie, særlig det mørke og morbide er noe av det jeg liker best, fra ung alder var jeg opptatt av spøkelser og hekser, og interessert i middelalder og vikingtid så det kan også bli temaer som kommer med.

Men kanskje viktigst av alt, og et av de temaene jeg brenner mest for:  Døden. 

Jeg ønsker å kunne formidle litt om egne synspunkter rundt kulturen vår, og dele det som er av interesse i media, historier, med mer.

En liten bakgrunn til HVORFOR det akkurat er døden som opptar meg skal jeg skrive kort om her, og kommer tilbake med mer om det seinere for å forklare og fylle ut en gang ordene har ramlet på plass:

I forbindelse med at jeg opplevde et dødsfall i nær familie i 2011, begynte jeg å stille meg massevis av spørsmål, i tillegg var jeg i en litt sårbar periode i livet og bare det å eksistere var et merkelig fenomen, hva er livet, hva er alt dette.

Slik begynte min søken etter å få svar på de spørsmålene jeg måtte lure på, og ca. 2012 fant jeg en fantastisk ressurs som er blitt viktig for meg, nemlig Order of the Good Death.  Jeg er altså et såkalt  '' Death Positive ''-menneske og er trofast til det. Det er viktig for meg å få formidlet om kunst, kultur og historie rundt døden.

For døden burde ikke være et tabu tema, og det behøver ikke være ubehagelig å kikke bak gardina. Selv for meg var det vanskelig til å begynne med, det viktigste for meg var at jeg hadde respekt for det jeg kom til å få lese og se, uten respekt burde man la være.  For meg har det vært en veldig god opplevelse å komme mer i kontakt med det som for oss tross alt er uunngåelig, jeg føler meg tryggere og synes det er mye bra kunnskap om hva vi har i vente, og hvilke muligheter vi har, og kan få i fremtiden.

Neste innlegg får jeg prøve å skrive litt mer om hvem jeg er..